Martin Luther blir bortført til Wartburg
Martin Luther gikk med raske skritt gjennom de mørklagte gatene i den tyske byen Wittenberg. Han gløttet stadig over skulderen for å se om noen fulgte etter. Læresetningene hans hadde skapt sterke reaksjoner. Han hadde folk som mente det samme som han, men også folk som var uenige med han og som ville han vondt. Månen hang lavt og gav gjenskinn i brosteinene på gaten. Plutselig stivnet han. Hva var den lyden bak hjørnet? I det siste var han blitt ganske nervøs av å gå ute i gatene. Luther følte seg utrygg siden han nå var lyst i bann og var blitt fredløs. Å være fredløs betydde at folk kunne gjøre hva de ville med han, uten å bli straffet for det. Hjerterytmen steg i takt med antall steg han nærmet seg hjørnet med den rare lyden. Han stoppet brått og trodde hjertet skulle stanse. Der, i skyggene ved hjørnet skimtet han en skikkelse. Han skvatt til. Ut fra skyggene kom et kjent fjes som hadde et forsiktig smil om munnen. «Ingen fare gamle venn», sa mannen. «Vi vil bare hjelpe». Før Luther helt skjønte hva som skjedde kom det noen stykker til og tok tak i han. Luther protesterte spørrende, og skjønte ikke hva som skjedde. «Det er ikke trygt for deg her lenger, og som dine venner vil vi deg bare det beste», var det siste mannen sa før Luther ble båret bort til en vogn og fraktet av sted.
Han måtte ha sovnet, for da han kom til seg selv var det skog rundt han. Han lå og funderte på hvor i all verden vennene hans hadde tenkt å frakte han, mens han hørte på hestenes beroligende hovslag mot marken. «Kjenner du deg igjen?» spurte en velkjent stemme. Da Luther så seg rundt merket han at de befant seg i utkanten av fødebyen hans, Eisleben. «Hvor er vi på vei?», spurte Luther undrende. Vennen hans hadde et bekymret uttrykk da han svarte: «Til borgen i Wartburg. Der skal du være til ting har roet seg litt, det er for ditt eget beste». Luther nikket, men tankene hans var et helt annet sted. Han tenkte på hva i all verden han nå kunne bruke fritiden sin på. Plutselig begynte en ny tanke å ta form. Dette var en glimrende sjanse til å skrive videre på nye verk som nok helt sikkert kom til å lage mye oppstyr i fremtiden. Han smilte fornøyd til seg selv og tenkte at han ikke var typen til å gi opp, så langt ifra.
Et bilde av borgen i Wartburg.